HELT KURANT

Og derfor vil jeg ha Erna som Statsminister...

Nå er valgkampen virkelig i gang. I går fikk vi se den aller første partilederdebatten på NRK, og i dag var det utspørring av Siv Jensen. Begge deler var underholdende, og jeg kjenner jeg virkelig begynner å komme i valgkampmodus nå. Jeg gleder meg!

Men, hvis det var en ting som ble tydelig etter gårsdagens debatt og dagens utspørring så er det følgende: Siv Jensen er ikke statsministermateriell. Kommentatorer og andre er enige, hun gjorde det ikke bra i partilederdebatten. Stoltenberg ble utpekt som vinner, og det var Erna Solberg som fikk mest positiv kritikk på borgerlig side. Hvorfor det?

I går synes jeg faktisk ikke at Siv gjorde det så dårlig. Til tider fremsto hun som både sympatisk og troverdig. MEN, i dag derimot, raknet det helt for meg. En ting er at hun ikke klarte å svare godt på omtrent noen av spørsmålene hun fikk. Hver gang hun ble konfrontert med ting som andre Frp-politikere har sagt, eller utspill de har hatt i media, så avfeide hun bare spørsmålene. Enten det, eller så henviste hun til partiets program. På noen områder virket det til og med nesten som om hun tok direkte avstand fra egen partipolitikk, da spesielt på tema som klima- og miljøpolitikk. Det er ikke bra. 

Nå skal det også sies at jeg synes utspørrerne på NRK gjorde en dårlig jobb. De avbrøt henne alt for mye, og til tider virket de direkte nedlatene. Men samtidig lot Siv seg hisse opp, og det er i hvertfall ikke bra! Norges potensielle Statsminister må kunne holde hodet kaldt i en slik situasjon. Siv skuffet meg.

Men desto tydeligere blir det, at dersom det skal bli en ny borgerlig regjering, så er det Erna Solberg som må bli Statsminister. Erna står oppreist i stormen, lar seg ikke knekke av motgang, beholder alltid roen, og har stålkontroll både på egen og andre partiers politikk. Hun er verdig Statsministerposten, og jeg ville være stolt dersom Erna var Norges fremste representant.

Høyre er det eneste partiet som stiller en garanti for en ny borgerlig regjering dersom det blir borgerlig flertall etter valget. Det er det ingen av de andre borgerlige partiene som er villige til å gjøre. Derfor er også Høyre nøkkelen til ethvert borgerlig regjeringsalternativ. Det er avgjørende at Høyre blir sterkt for å kunne sikre en ny regjering, det er tull det som blir sagt om at en stemme til Høyre er en stemme til Frp. Høyre kommer til å kjempe for Høyrepolitikk, og desto sterkere Høyre blir, desto mindre Frp-, Venstre-, eller KrF-politikk blir det!

Og derfor vil jeg ha Erna som ny Statsminister i Norge. Hun er den eneste som garanterer meg en borgerlig regjering så lenge det er flertall på borgerlig side, og det er uansett det viktigste for meg.

Hva feiler det oss? Smil og vær stolt!!

Jeg elsker Norge. Jeg er så utrolig glad i og stolt av landet mitt, på så uendelig mange måter. Men en ting ved Norge og nordmenn takler jeg ikke: den norske holdningen som sier at det å få til noe, være flink eller vellykket, det er noe negativt. Den holdningen hater jeg faktisk. Jeg får frysninger av den.

De siste par dager har jeg fått overdose av denne fæle holdningen. Først fikk jeg den administrert av Kristin Halvorsen, som sto på TV med gliset sitt og var skuffet over at "Hagen ikke kjente gleden av å bidra til fellesskapet". Så I går fikk jeg den av Kristine Espeland Rafdal (Sp), som predikerer på sin blogg på aftenbladet.no at det å premiere flinke elever på skolen kan ha "uheldige virkninger...på motivasjonen".

Javel??

Jeg vet ikke hvilken pedagogikkbok Rafdal har lest, men jeg vil hevde at den umulig kan være god.

Jeg har vokst opp med et "premieringssystem" på skolen, helt siden førsteklasse omtrent. Dette fordi jeg gikk barne- og ungdomsskole i USA. Gjennom hele ungdomsskolen var målet mitt å havne på "honor roll", listen over de som hadde gjort det ekstra bra, vist en positiv utvikling eller hadde et høyt karaktersnitt. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor, men å få den diplomen betydde enormt mye for meg, og det holdt meg motivert og fokusert. Jeg hadde nok ikke prestert i nærheten av det jeg gjorde hadde det ikke vært for premieringssystemet.

Jeg sier ikke at vi skal ha et system hvor kun de som får seksere skal få anerkjennelse for det de gjør. Men hva er det som er så galt med å gi noen en klapp på skulderen når de gjør en god jobb?? Når du når målet ditt?? Når du er vellykket?? Når du faktisk er bedre enn noen andre????

Det er lov å være bedre enn noen andre! Folk er ikke like. Og folk er flinke i forskjellige ting. Jeg er dødsdårlig i matte, og det finnes garantert noen som er mye bedre enn meg der. Jeg blir ikke sutrete eller grinete om noen påpeker at noen er flinkere enn meg i matte.
Men jeg er bedre enn andre i mange andre ting, og det er jeg heller ikke redd for å innrømme.

Nordmenn må bli flinkere til å gi skryt når det fortjenes. Flinkere til å se og ta innover seg at noen bare er flinkere/bedre enn andre på noen områder. Flinkere til å bygge opp under folk sine styrker istedet for å dyrke deres svakhetene.

Men holdningen er så inngrodd i sjelen vår, jeg fatter ikke hvorfor det er sånn. Det gjør meg trist.

Det er aldri positivt å få til noe i Norge, med mindre det er staten som får det til.

Jeg skjems over norsk helsepolitikk!

I dag melder VG at det slås full byråkrati-alarm ved norske sykehus. Overdrevet og masete fra legene? Nei, på tide og vel fortjent mener jeg!

Jeg er selv en av de 250.000 menneskene i Norge i dag som står i helsekø. Antall ventende pasienter har steget jevnt siden 2005, da den forrige borgerlige regjeringen gikk av. Dette slås fast i en fersk rapport fra Helsedirektoratet som viser oversikt over ventetider og pasientrettigheter i Norge 2009.

Hvorfor er det slik? En av de åpenbare grunnene er jo regjeringens manglende vilje til å benytte seg av private tilbud for å få behandlet flere pasienter kjappere (og ofte billigere, men det er en annen sak). Men som dette oppslaget i VG tydelig viser så er det også noe med Norge og vår kvalmende forkjærlighet for økt byråkrati og administrasjon.

Jeg blir provosert og litt varm innvendig når jeg leser at det siden 1997 og 2007 har blitt 3400 flere administrasjonsårsverk ved norske sykehus. På samme tid har det kun blitt 2500 flere legeårsverk. Henger dette på greip? Nei. Det verste er at de faktisk prøver å forklare og rettferdiggjøre det ved å si at

"utviklingen har vært nødvendig på grunn av bruk av ny og avansert teknologi samt økte krav til dokumentasjon"

og så videre prøve å påstå at

"administrasjonen er ikke forskrekkelig stor i forhold til for eksempel den amerikanske, som jo er skrekkeksempelet". - Statssekretær Dagfinn Sundsbø (Sp)

Dette får meg virkelig til å lure på om Sundsbø noensinne har besøkt en sykehus i USA. Jeg skal ikke påstå at det ikke er mye administrasjon inne i bildet i det amerikanske systemet også, men effektiviteten og kvaliteten kan ikke engang forsøkes å sammenlignes med det norske! Hvis kvaliteten på Norges helsevesen hadde vært i nærheten av det de har i USA, skulle jeg ikke sagt ett eneste ord om for mye byråkrati og dårlig styring. Da kunne man forsvart byråkratiet ved å si at vi har et av verdens beste helsetilbud. Men det har vi ikke.

Som jeg sa innledningsvis er jeg en av 250.000 i norsk helsekø. Det var delvis løgn fra min side. Hvorfor det? Jo, fordi jeg er så heldig å ha en far som jobber i StatoilHydro i USA, hvor han og resten av familien vår nyter av en god helseforsikring (betalt av StatoilHydro). Når jeg i mai ble diagnosert med alvorlig hypertensjon (høyt blodtrykk), og satt på venteliste helt frem til slutten av august for å få en enkel ultralyd av hjertet mitt, valgte jeg å reise til USA for å få behandling. I USA fikk jeg utført flere ultralyder og diverse andre undersøkelser på under to uker. Med andre ord, kjempeeffektivt og bra.

Jeg skal ikke si at USAs helsevesen ikke har sine feil, jeg er helt prinsipielt opptatt av at det offentlige skal tilby og betale for helsetilbudet og jeg ønsker ikke en helseforsikringsordning i Norge. Men ikke å evne å ta innover seg at USA gjør noe riktig, at de er flinkere til å administrere og satse innenfor helse enn vi er, blir for dumt. I USA fikk jeg toppbehandling, og alt av ny og spennende teknologi ble tatt i bruk for å komme til bunns i problemene mine med blodtrykket.

Høyt blodtrykk i unge mennesker kan være et tegn på en alvorlig hjerte- eller nyrefeil. Jeg var ikke beredt til å gå en hel sommer og lure på om jeg gikk rundt med en aneurisme eller noe annet skummelt. Heldigvis hadde jeg muligheten til å reise til USA, men for hundretusener av andre nordmenn finnes ikke den sjansen. De er nødt til å vente, og i mellomtiden må de kanskje gå rundt og bekymre seg for helsen sin, være sykemeldte fra jobb og leve med alle de konsekvenser som følger av det. Det kan være en kjempebelastning, både økonomisk, fysisk og psykisk.

Jeg skjems over norsk helsepolitikk. Jeg skjems over at vi har en regjering som velger ideologi og dårlige politiske løsninger over mennesker og liv. Hvor mange skal dø i helsekø, eller bli enda sykere enn nødvendig fordi de står for lenge i kø, før vi våkner opp og innser at ordningen vår er totalt utilstrekkelig og uakseptabel? Leger skal ikke skrive rapporter, de skal gjøre folk friske. Det er ikke rart mange utenlandske leger som kommer til Norge, gir opp og reiser vekk igjen etter noen år i det norske helsevesenet. Systemet gjør dem slappe, og de kjeder seg på jobb. De vil jo drive medisin, ikke byråkratarbeid!

Vi har en kjempeutfordring foran oss dersom vi skal forsøke å gjøre noe med helsesystemet i Norge. Men jeg er ikke tvil om at vi kan klare det! Den politiske viljen er der, de gode løsningene finnes, og vi vet hva som skal til. Kommer Høyre i regjering til høsten kommer dette til å bli en av de store prioriteringene. Først og fremst skal vi senke helsekøene ved å igjen gi folk muligheten til å velge private løsninger, på statens regning. Vi lar ikke en gammel og ulogisk tanke om at det offentlige er det eneste som er i stand til å tilby helsehjelp stoppe oss fra å hjelpe mennesker tilbake til livet! Poenget med sykehusene og helsetilbudet er at det skal hjelpe deg å leve, ikke bare såvidt overleve.

Kommunenes frekkhet

NRK melder i dag at det er stor frustrasjon over hvordan kommunene legger beslag på grøntområder for å bygge barnehager.

"Når man bygger ned et grøntområde, så ødelegger man verdi for for all fremtid. Det er verdi for mange mennesker og verdi for fellesskapet"
sier leder i nettverk for grønne lunger, Margrethe Geelmuyden.

Så det som egentlig er problemet her, er at en verdi for fellesskapet (grøntområder) må vike til fordel for en annen verdi for fellesskapet (barnehager). Spørsmålet som melder seg for meg blir da: har vi i det hele tatt grep om verdidebatten rundt dette såkalte "fellesskapet"? Jeg mener denne saken er et eksempel på at vi er på ville veier, ute på tur, uten kart.

Jeg mener det åpenbare problemet her er hele tankesettet rundt barnehagenes funksjon og rolle i samfunnet og hvor kostbar utbyggingen og selve driften er - ikke i hvilken grad grøntområder går tapt for barnehagene. Det er jo kanskje det minste problemet med barnehagene slik jeg ser det.

Ønsker vi oss et samfunn hvor staten stadig i større grad tar over ansvaret for familien og barna våre? Et samfunn hvor det til slutt blir tabu å være hjemmeværende med barna sine mens de fortsatt er små? Hvor barn som ikke har vært i barnehage fra de er 3 år sliter når de begynner på skolen fordi de har gått glipp av viktig "undervisning"? For meg er det et enkelt svar: NEI.

Jeg setter pris på familiene og det private fellesskapet. For meg handler ikke fellesskap om staten og mitt forhold til den, det handler om forholdet jeg har med menneskene i livet mitt. Jeg ønsker meg ikke et fellesskap med staten, jeg ønsker meg gode venner og en familie jeg kan dele livet mitt med.

Er det riktig å bruke så mye penger på barnehagene, gradvis la staten overta det ansvaret som bør ligge hos foreldrene og sosialisere barn inn i kollektive rammer allerede fra 2-3års alderen? Det er flott at staten kan gi et tilbud til de som ønsker å være i arbeid og trenger noen som kan sørge for barna sine mens de er på jobb. Men betyr det at målet er at ALLE barn skal i barnehage? Og derfor må vi pøse ut med penger, legge beslag på grøntområdene våre og rydde unna alt som står i veien for større og flere barnehager? Det er synd når foreldre til slutt føler at de ikke har noe annet valg enn å sende barna sine i barnehage, fordi de er redde for hva barna vil gå glipp av dersom de ikke er der. Det er ikke et samfunn jeg ønsker meg.

Jeg bryr meg lite om at grønne lunger lider døden under fremveksten av barnehagemonsteret. Jeg bryr meg mer om debatten rundt barnehagen som institusjon i samfunnet vårt. Det skulle jeg ønske vi kunne snakke mer om. Det skulle jeg ønske NRK hadde en debatt om. Her er noen tanker:

• Hvorfor er det så viktig å få alle barn i barnehage? Jeg gikk nesten ingenting i barnehage, og jeg har klart meg fint. Jeg er lei jaget etter å kollektivisere alt i samfunnet vårt, alt skal bli likt, alle skal gjøre det samme. Ja til det private fellesskapet, ja til grenser for politikk, ja til å gå sine egne veier og ta sine egne valg.

• De som har råd til det, bør kunne betale for sin egen barnehageplass. Det er feil at folk med stor enebolig, hytte på fjellet, cabincruiser i havna og Audi i garasjen skal få barnehageplass finansiert av mine skattepenger.

• Det bør bli mindre fokus på faglig utvikling i barnehagene. Fint at barn får utvikle seg sosialt, lære og vokse mens de er i barnehagen, men faglig undervisning bør ikke være hovedmålet.
• Innen finansieringen av barnehagene og barnehageplassene er endret (maksprisen fjernet og innføring av gradert foreldrebetaling f.eks.) bør kontantstøtten til de som ikke ønsker å ha barnet i barnehage ØKES. Samtidig bør den behovprøves slik at den går til de som virkelig trenger den, ikke alle og enhver.

• Barnehagene er først og fremst en oppbevaringsplass for barn mens foreldre er på jobb. Den har mange positive funksjoner, men hovedfunksjon er å tilby pass av barn for foreldre i arbeid.

• At foreldre velger å være hjemme med barna i årene før barneskolen er en POSITIV ting. At foreldre har mulighet til å velge en løsning hvor en av partene er hjemmeværende er jo virkelig et tegn på at vi lever i et velferdssamfunn.

• At barn sosialiseres fra ung alder er bra. Hva med å legge til rette for at barnehager, hjemmeværende foreldre og dagmamma/pappa'er i større grad kan knyttes nærmere?

Sarte sjeler + politikk = dårlig avisoppslag

I dag velger Stavanger Aftenblad å ha en sak om hvordan Stavangers ordfører, Leif Johan Sevland, og andre bystyrerepresentanter, bruker hersketeknikk mot andre medlemmer av bystyret. Det er nesten for dumt til å kommentere, men jeg bare må....

Den dagen det ikke lenger skal være lov å være uenig, kritisere andre partiers meninger, og åpent si dette fra talerstolen - da melder jeg meg ut av politikken!

Synes det er trist og smålig av politikere å ta seg nær av noe sånt. Og kun fordi en representant er ung så betyr ikke det at han/hun skal kunne skjermes fra kritikk, også fra en ordfører. Hvis det er noen som har vært hard på kritikken, og til tider useriøse fra talerstolen, så er det jo nettopp Frp - og bra er det!! Jeg ønsker alle spenstige debatter velkommen, jeg ønsker flere spissede innlegg i bystyredebatten, rett og slett så ønsker jeg en debatt! Talerstolen skal være en arena hvor man diskuterer og er uenige, ikke et sted hvor det ettehvert kun blir lov å referere fra endringsforslag eller annen tekst som man kan lese i sakspapirene.

Dette er en tåpelig sak fra Aftenbladet. Det er helt åpenbart at debattene i bystyret har blitt så kjedelige og uinteressante for Aftenbladet, at avisen må finne helt andre ting å skrive om for å i det hele tatt klare å skrive oppmerksomhetsvekkende saker om det som skjer under møtene. I tillegg til at de sannsynligvis godter seg over å ha noe å "ta" vår populære ordfører på.

Det er sutrete fra partiene/representantene som klager. Og tro meg, slik jeg kjenner Atle Simonsen (Frp) så tåler han dette. Han er en gutt med til tider både sterke og krasse meninger, og jeg oppfatter ikke han som en sart sjel i det hele tatt. Skulle tro han tvert i mot ville satt pris på en frisk replikk fra ordføreren. Første gang Simonsen var på talerstolen i bystyret, satt han rekord i antall replikker på første innlegg noensinne - nemlig fordi innlegget hans var såpass provoserende. Flott! Det er kjempebra!Jeg har vanskeligheter med å forestille meg at han virkelig tok seg nær av replikken fra ordføreren, og følte seg "tråkket på", som han sier selv. Dette virker mer som noe Trond Birkedal har fått igang for å få oppmerksomhet. Et aldri så lite PR-stunt.

Jeg undres over hvorvidt representant Arshad Mubark Ali (Ap) følte seg "tråkket på" og oppfattet Frp som useriøse, når Trond Birkedal tok replikk på han i bystyret i fjor?? Etter Alis forslag om å gjøre Stavanger til alkoholfri sone gikk Birkedal på talerstolen og ropte ut at dette lignet et "Taliban-forslag".

Kjempesaklig og flott. Den gang fikk for øvrig Birkedal tilsnakk fra ordføreren for sin replikk, men det mener jeg også var på sin plass. Poenget er at folk som tillater seg å slenge sånne ting i ansiktet på unge representanter fra andre parti, bør ikke sutre når de selv får tilsnakk. Og spesielt ikke når det gjøres på en ordentlig og høflig måte - ordføreren drev på ingen måte personangrep på Simonsen, han kalte hans innlegg for "useriøst" og var skuffet over at "han (Simonsen) viser så lite innsikt og kunnskap om det kulturstyret holder på med". Herregud, det må da være lov. Get a grip folkens!!!

For øvrig er det å beskylde ordføreren for å bruke hersketekninkk, hersketeknikk i seg selv..og dette tror jeg Frp er fullstendig klar over. Og hva er egentlig greia med å alltid rope "hersketeknikk!", hver gang man får litt kritikk?? Jeg er skikkelig drittlei det ordet. Norske politikere tåler ingenting. Noen ganger lurer jeg på hvorfor de gidder å utsette seg for et liv i politikken (som i alle størst grad handler om å bli kritisert og kalt udugelig).

Nå må disse politikerne skjerpe seg, og heller være glad for at den politiske debatten i det minste lever i beste velgående. Det var ingenting hverken useriøst eller ufint ved ordførerens replikk, såpass må man tåle som politiker. Vi leker ikke demokrati.

"Death to America"

Fra artikkel i Washington Post om Obamas tale og reaksjoner fra Irans øverste religiøse/politiske leder, Ayatollah Ali Khamenei:

Ayatollah Ali Khamenei said that "beautiful speeches" could not remove the hatred felt in the Muslim world against America:

"People of the Middle East, the Muslim region and North Africa -- people of these regions -- hate America from the bottom of their heart," Khamenei said.

Denne reaksjonen sier litt om hva slags holdninger man står overfor når det gjelder å forsøke å skape "forsoning" mellom vesten og muslimer. Selv om jeg ofte er uenig med Obamas innfallsvinkel når det gjelder å forsøke å ta til ordet for fred og gjensidig forståelse mellom USA (og resten av den vestlige verden) og den muslimske verden, så synes jeg det er godt at han i det minste snakker om det. Men hva hjelper det å kaste om seg med vakre ord og svulstige formuleringer om harmonisk sameksistens, når den du forsøker å tekke med disse ordene ønsker å hate deg, trenger å hate deg og aldri vil ha intensjoner om å bli "venner"? Så lenge Iran ledes av en "supreme leader" og knebles av sin egen religiøse overbevisning, vil landet ALDRI forsones med eller forholde seg til vesten.

Merk dere at Khamenei i sin uttalelse på ingen måte sier noe om hva Obama kan gjøre for å fjerne hatet den muslimske verdenen føler mot USA, bortsett fra at han ønsker å se "change in practice". "Vakre taler" holder ikke (greit nok). Men hva skal da til for å minske hatet? Grunnen til at Khamenei ikke gir noe mer konkret forslag enn han gjør er fordi det ikke finnes noen løsning som vil være bra nok for Iran - uansett.

Dersom Irans øverste ledere plutselig skulle forandre hele sin holdning til USA/Vesten, må de gi slipp på sin politiske makt. Store deler av Irans revolusjon i 1979 ble rettferdiggjort og underbygget av et hat mot USA, "Death to America" har siden revolusjonen vært et kjent og kjært slagord i landet. Det er USA og Vesten som har fått skylden for alt som er galt i Iran. USA er roten til alt ondt i verden, mens Iran og Islam er roten til alt godt (President Ahmadinejad hevder blant annet at Irans vitenskapsmenn har funnet en kur for AIDS, mens det er USA som står bak kreasjonen av viruset). Å tro at Iran kommer til å gi ifra seg sitt viktigste instrument for fortsatt hjernevaskingen og undertrykkingen av Irans befolkning og rettferdiggjøring av det Islamske styret bare fordi USA plutselig har funnet ut at de vil forsøke å bli venner igjen, er naivt og feilslått. Iran vil ikke bli venner. Da vil republikken kollapse.

Kan man virkelig tro at forholdet mellom Vesten og Iran kommer til å bli bedre, så lenge dette er menneskene man har med å gjøre?

Irans ledere er ikke rasjonelle mennesker. De er irrasjonelle, fanatiske figurer som bruker religion som et maktvåpen for å systematisk undertrykke sine innbyggere. Hvordan skal Obama klare å opprette en fruktbar dialog med slike mennesker? Og hvorfor vil man egentlig det? Er det noe poeng i det hele tatt?

Det er trist at Irans befolkning må lide under et slikt regime, men så lenge de fortsetter å godta det og støtter opp om lederne sine, så er det ikke mye Obama kan eller bør gjøre. Forandring i Iran må komme innenfra, det må komme som et resultat av at befolkningen får nok og ønsker å gjøre noe med det selv. I mellomtiden må resten av verden bare fortsette å sette søkelyset på brudd på menneskerettigheter, oppfordre til forandring og holde et øye med landets militære aktivitet og atomprogram.
 
Forhåpentligvis vil Irans nye generasjon, som vokser opp uten noe forhold til revolusjonen, som sitter hjemme bak låste dører og ser på amerikanske tv-serier med hjelp av illegale satelitter, som ikke lenger forstår hvorfor de må rope "death to America", og som begynner å stille spørsmålstegn ved måten de religiøse lederne styrer landet på, gi et håp for fremtiden. Et håp om at Islam vil miste sitt grep om den politiske makten og at landet vil få et velfungerende, sekulært demokrati hvor religion ikke lenger er et påbud, men en rettighet for den enkelte.

Vi regulerer oss inn i kaos i skjenkepolitikken

I Stavanger har nå skjenkeutvalget gått inn for å fjerne de såkalte "kulturbevillingene" til utestedene. Kosekvensen av dette er at ennå flere utesteder nå vil søke om å bli "nattklubb", slik at de kan holde åpent til klokken 03:00. Forståelig nok, og bra at flere steder holder åpent sent, men hva med alle de under 21 som nå snart ikke har noen tilbud igjen på byen i Stavanger?

Jeg har aldri helt forstått problematikken i skjenkepolitikken til Stavanger. Målet er å redusere antall unge på byen (noe som i seg selv er merkelig da det er aldersgruppen i tjueårene som bråker mest på byen). For å få til dette har de vedtatt et innviklet system med differensierte åpningstider og sprit/ikke sprit. Dette kan være vanskelig å forstå, så jeg skal gi et kort oppsummering:

Hvis du vil servere brennevin kan du kun holde åpent fra klokken 22:00 til klokken 03:00. Du er pålagt å ha 21 års (!) aldersgrense.

Hvis du nøyer deg med å servere øl, vin og rusbrus kan du holde åpent på dagtid og til klokken 01:30 om natten.

For å gi de utestedene som har overlevd av å ha konserter og andre kulturinnslag på tidlig kveldstid, og solgt alkohol til 03:00 på natten, en sjanse til å fortsette med dette, innførte man disse "kulturbevillingene". Dette har gjort at det alikevel har eksistert noen utesteder som har vært åpne på dagtid og til klokken 03:00 om natten. Men nå som dette systemet fjernes, vil ikke denne muligheten eksistere lenger. Da velger disse "kulturplassene" å bli nattklubb istedet, av økonomiske hensyn.

Jeg er ikke så opptatt av hvorvidt et utested kaller seg nattklubb, bar eller kultursted. Det som er viktig for meg er at utelivet i Stavanger gir et godt tilbud til alle de som bruker byen på kveldstid, samtidig som interessene til næringen ivaretas til et viss grad. Det som derimot bekymrer meg sterkt er en utvikling hvor politikerne blir så opptatt av å regulere en bransje og et miljø at tilbudet blir dårlig.

Det finnes snart ingen steder igjen for de under 21. Bare det å vedta politisk å tvinge utesteder som serverer brennevin til å ha en aldersgrense på 21 år er utrolig merkelig. Det finnes flere grunner til dette, men den mest åpenbare er jo selvsagt at man har lov til å drikke brennevin når man er 20 år i Norge. Stavanger derimot mener det er rikitig å lage "egne lover" på dette området. Det er feil. Er du gammel nok, er du gammel nok. Om et utested derimot ønsker å ha en høyere aldersgrense (pga målgruppe for plassen eller ønsket klientell) så er det helt greit. Det må utestedene få lov til å bestemme selv.

Men ordningen i dag er så dårlig at den tvinger masse utesteder til å bli nattklubb - og stenge ute alle de under 21. Og vi lurer på hvorfor vi ikke klarer å vokse som studentby med et levende studentmiljø??? Til og med Folken, som alltid har vært studentersamfunnet i Stavanger, vil nå bli nattklubb med spritbevilling og 21års-grense.

Hva er det politikerne er så redde for? Argumentet om "mye bråk på byen" kan ikke anvendes for evig og alltid. Hva med å ta hensyn til det store flertallet som oppfører seg fint, og kanskje bruke andre metoder for å få bukt med bråket? Jeg tror for eksempel at "prikksystemet" som er innført er et skritt i riktig retning, dette har sørget for en god del mindre bråk på byen. Og dette er ikke noe jeg bare tror, næringen melder også dette. Få flere politifolk ut i gatene i helgene, driv holdningskapende arbeid, løs problematikken rundt lange taxikøer og sørg for å ha ansvarlige aktører i markedet. Det tror jeg er noe av det viktigste man kan gjøre for å minske bråket på byen.

Stavanger burde ha gjort følgende:

• La utestedene åpne når de vil, med skjenkestopp klokken 03:00, uavhengig av skjenkebevilling og hvorvidt de kaller seg bar, nattklubb eller kultursted.
• Følg norske lover i forhold til aldersbegrensninger. Serverer du kun øl, vin og rusbrus må du ha minst 18års-aldersgrense, serverer du sprit må du ha minst 20års-aldersgrense.
• Gå andre veier i kriminalitetsbekjempelsesspørsmål. Dette er Stavanger allerede ganske gode på.

Jeg tror det er farlig å prøve å regulere seg ut av et problem. Skjenkepolitikken i Stavanger har nå blitt så forvirrende og komplisert at den snart ikke er bra for noen lenger.

Folket vil betale MER skatt?!?

I dag melder Stavanger Aftenblad at folk gjerne sier ja til å betale ENDA MER SKATT, forbeholdt at det går til "gode formål" som eldreomsorgen eller helse.

Det norske folk har åpenbart blitt hjernevasket og lurt.

Tror vi fortsatt at det er mangel på skatteinntekter som gjør at staten ikke klarer å tilby verdig eldreomsorg eller et godt helsetilbud?

HVOR MYE SKATT SKAL VI BETALE DA??

Hvor mye skatt skal vi betale før staten har nok? Det er på tide å innse at problemet ikke er at vi betaler for lite skatt - problemet er at vi har en stat som ikke vet å sette pris på det den får!
Hvis staten hadde visst å sette pris på alle de pengene det norske folk gir den, hver eneste dag, hvert eneste sekund (hver gang vi trekker pusten), så hadde de ikke hatt frekkhet nok til å sløse det vekk på fylkeskommuner, nemder og annet tull. Da hadde det vært penger til sykehus, til eldreomsorg, til politi og skoler. Og da hadde heller ikke folk hatt den holdningen at det var greit å betale mer skatt til "gode formål". For da hadde alle disse tingene, og deres gode kvalitet, vært selvfølger i et velferdssamfunn. Gode sykehus og et ressurssterkt politi er ikke veldedighet, det er (eller burde være) grunnstenene i hele konseptet "velferdssamfunnet".

35.000 mennesker står i helsekø.
Politiet demonstrerer i gatene på snart daglig basis.
Folk blir slått ned på åpen gate hver eneste helg.
Frekke demonstranter angriper ambassader, uten å lide konsekvenser.
Skolene ramler fra hverandre.
1 av 5 går ut av skolen uten å kunne lese og skrive skikkelig.
Norge har noen av Europas dårligste veier - hvert år dør mennesker i trafikken som følger av dette.

Samtidig betaler snart 900.000 mennesker i Norge toppskatt, dvs. 44.8% av deres inntekt i skatt til staten. DET ER NESTEN HALVPARTEN AV LØNNA. Hva hjelper det å komme seg opp og frem lønnsmessig hvis man sitter igjen med MINDRE enn man gjorde før man fikk høyere lønn?

Vi betaler skatt på mat, skatt på alkohol, skatt for å kjøre bil, skatt for å bruke veiene, skatt for å gå på skole, skatt for å kjøpe hus, skatt for å bo i huset, skatt på alt vi kjøper, ekstra skatt på luksusting vi kjøper (som tamponger, kinobillett og sjokolade), og så til slutt betaler vi skatt for å dø.

Og så sier vi ja til å betale MER?

Spar meg. Det norske folk har misforstått. Vi betaler nok! Og vi burde kunne kreve et bedre tilbud uten å måtte betale mer for det. Det er på tide at staten begynner å forvalte pengene de tar fra meg på samme måte jeg forvalter de jeg får beholde - med fornuft og omhu!

Ja til en åpen skole!!

I dag har jeg et svar på Bjarne Kvadsheims (Sp) kritikk av offentliggjøring av skolenes resultater på trykk i Rogalands Avis.

Den åpne skolen har kommet for å bli!

Akutt østrogenmangel

Forrige helg var det landskonferanse i Unge Høyre. 300 engasjerte, ivrige og motiverte medlemmer møtte opp for skolering og annet moro. Jeg var så heldig å få være en av de som skolerte, og jeg hadde en kjempeflink gruppe som virkelig imponerte meg. Skoleringen var nivåinndelt, fra nivå 1 til nivå 4, og deltagerne ble plassert etter erfaring og egne ønsker. Nivå 4 er det mest krevende nivået, og her forutsettes det at man har god erfaring i ungdomspolitikken. Andre ting man er nødt til å ha på dette nivået er selvtillit, vilje til å ta en utfordring, og evne til å takle egen nervøsitet og frykt. Siste dagen på konferansen skulle nivå 4 vise hva de hadde lært. De måtte delta i en simulert skoledebatt foran alle deltagerne.  Det ble gjennomført to runder med 7 deltagere i panelet i hver debatt. Den første debatten hadde én jente i panelet. Det samme hadde den andre.

 Av TRE HUNDRE deltagere, er det kun to jenter som deltar i sluttproduktet til nivå 4-skoleringen.  Jeg mener dette bør være urovekkende for Unge Høyre. Guttene våre er kjempeflinke, og jeg er stolt av at vi har så mange med høy kompetanse, kunnskap og talent. Men jeg synes det er trist og skummelt at vi har så få jenter som passer denne beskrivelsen!

I Landsstyret til Unge Høyre møter 19 fylkesledere – hvorav akkurat nå alle er gutter. Jeg har tenkt mye på dette, men jeg klarer ikke finne noen åpenbar løsning på problemet. Jeg har ikke svaret. Men det jeg vet er at mange av jentene i organisasjonen er redde for å ta steget opp og frem. De aller fleste tror de er dårligere enn de egentlig er, at de ikke er flinke nok, at de ikke er erfarne nok. Resultatet blir at de stadig undervurderer seg selv, og derfor ikke ønsker seg til nivå 4, til ledervervet eller til Elitekurset. Nå skal det faktisk sies at vi har hatt et imponerende antall jentesøkere til Elitekurset i år, og dette synes også sammensetningen av årets kurs. Men det er nok en del av disse jentene som kunne søkt tidligere, og som har unnlatt å gjøre det av diverse grunner. Spørsmålet er hva disse grunnene er. Men det overrasker meg ikke om det er de samme jeg nevnte tidligere.

Er det noe mer skoleringsformen til Unge Høyre som virker avskrekkende på jenter? Kan man gjøre det på noen annen måte? Er det en riktig løsning?

Jeg vet ikke. Men jeg vet at når lederen i Stavanger Unge Høyre (som for øvrig aldri sier nei til en utfordring og er en helt fantastisk tøff jente), Karina Helgesen Aase, ba om å få flytte OPP på nivå i helgen, er det en sjelden begivenhet. Jeg har kanskje aldri opplevd det før. De aller fleste jentene vil være på et lavere nivå enn de kanskje hører hjemme på. Hvorfor? Sannsynligvis fordi de er redde for presset og prestasjonskravene på de høye nivåene.

Unge Høyre trenger flinke jenter. Det er et problem at Landsstyret diskuterer saker som abort, kontantstøtte, eugenisk indikasjon osv., uten at jenter er godt representert. Dette er saker som i høy grad handler om kvinner. Desto færre jenter vi har som kan fronte våre saker, desto mindre troverdighet på disse sakene får vi blant jenter generelt.

Men så kommer dilemmaet da – er det riktig å forandre skoleringen vår, starte kampanjer rettet mot rekruttering av jenter, og/eller satse på flere politiske ”jentesaker” ? Jeg er veldig usikker her. Kanskje problemet til Unge Høyre er at det å prøve å tiltrettelegge for jenter i organisasjonen gjør litt vondt i hjertet vårt, av ideologiske årsaker. Hører vi ordet ”kvotering” setter ryggmargsrefleksen inn, og hvis noen snakker om å lage en politisk sak for å tiltrekke seg jenter, er jentene gjerne de første til å hyle nei. Jentene i Unge Høyre skal ikke ha noe av å bli ”tilrettelagt for”, og nettopp det at Unge Høyre ikke forskjellsbehandler oss er mye av grunnen til at vi meldte oss inn i det hele tatt. Så hva gjør vi da? Hvordan gjør vi noe for å få opp jenteandelen når vi egentlig ikke vil gjøre noe?