HELT KURANT

Hva feiler det oss? Smil og vær stolt!!

Jeg elsker Norge. Jeg er så utrolig glad i og stolt av landet mitt, på så uendelig mange måter. Men en ting ved Norge og nordmenn takler jeg ikke: den norske holdningen som sier at det å få til noe, være flink eller vellykket, det er noe negativt. Den holdningen hater jeg faktisk. Jeg får frysninger av den.

De siste par dager har jeg fått overdose av denne fæle holdningen. Først fikk jeg den administrert av Kristin Halvorsen, som sto på TV med gliset sitt og var skuffet over at "Hagen ikke kjente gleden av å bidra til fellesskapet". Så I går fikk jeg den av Kristine Espeland Rafdal (Sp), som predikerer på sin blogg på aftenbladet.no at det å premiere flinke elever på skolen kan ha "uheldige virkninger...på motivasjonen".

Javel??

Jeg vet ikke hvilken pedagogikkbok Rafdal har lest, men jeg vil hevde at den umulig kan være god.

Jeg har vokst opp med et "premieringssystem" på skolen, helt siden førsteklasse omtrent. Dette fordi jeg gikk barne- og ungdomsskole i USA. Gjennom hele ungdomsskolen var målet mitt å havne på "honor roll", listen over de som hadde gjort det ekstra bra, vist en positiv utvikling eller hadde et høyt karaktersnitt. Jeg kan ikke forklare helt hvorfor, men å få den diplomen betydde enormt mye for meg, og det holdt meg motivert og fokusert. Jeg hadde nok ikke prestert i nærheten av det jeg gjorde hadde det ikke vært for premieringssystemet.

Jeg sier ikke at vi skal ha et system hvor kun de som får seksere skal få anerkjennelse for det de gjør. Men hva er det som er så galt med å gi noen en klapp på skulderen når de gjør en god jobb?? Når du når målet ditt?? Når du er vellykket?? Når du faktisk er bedre enn noen andre????

Det er lov å være bedre enn noen andre! Folk er ikke like. Og folk er flinke i forskjellige ting. Jeg er dødsdårlig i matte, og det finnes garantert noen som er mye bedre enn meg der. Jeg blir ikke sutrete eller grinete om noen påpeker at noen er flinkere enn meg i matte.
Men jeg er bedre enn andre i mange andre ting, og det er jeg heller ikke redd for å innrømme.

Nordmenn må bli flinkere til å gi skryt når det fortjenes. Flinkere til å se og ta innover seg at noen bare er flinkere/bedre enn andre på noen områder. Flinkere til å bygge opp under folk sine styrker istedet for å dyrke deres svakhetene.

Men holdningen er så inngrodd i sjelen vår, jeg fatter ikke hvorfor det er sånn. Det gjør meg trist.

Det er aldri positivt å få til noe i Norge, med mindre det er staten som får det til.

Jeg skjems over norsk helsepolitikk!

I dag melder VG at det slås full byråkrati-alarm ved norske sykehus. Overdrevet og masete fra legene? Nei, på tide og vel fortjent mener jeg!

Jeg er selv en av de 250.000 menneskene i Norge i dag som står i helsekø. Antall ventende pasienter har steget jevnt siden 2005, da den forrige borgerlige regjeringen gikk av. Dette slås fast i en fersk rapport fra Helsedirektoratet som viser oversikt over ventetider og pasientrettigheter i Norge 2009.

Hvorfor er det slik? En av de åpenbare grunnene er jo regjeringens manglende vilje til å benytte seg av private tilbud for å få behandlet flere pasienter kjappere (og ofte billigere, men det er en annen sak). Men som dette oppslaget i VG tydelig viser så er det også noe med Norge og vår kvalmende forkjærlighet for økt byråkrati og administrasjon.

Jeg blir provosert og litt varm innvendig når jeg leser at det siden 1997 og 2007 har blitt 3400 flere administrasjonsårsverk ved norske sykehus. På samme tid har det kun blitt 2500 flere legeårsverk. Henger dette på greip? Nei. Det verste er at de faktisk prøver å forklare og rettferdiggjøre det ved å si at

"utviklingen har vært nødvendig på grunn av bruk av ny og avansert teknologi samt økte krav til dokumentasjon"

og så videre prøve å påstå at

"administrasjonen er ikke forskrekkelig stor i forhold til for eksempel den amerikanske, som jo er skrekkeksempelet". - Statssekretær Dagfinn Sundsbø (Sp)

Dette får meg virkelig til å lure på om Sundsbø noensinne har besøkt en sykehus i USA. Jeg skal ikke påstå at det ikke er mye administrasjon inne i bildet i det amerikanske systemet også, men effektiviteten og kvaliteten kan ikke engang forsøkes å sammenlignes med det norske! Hvis kvaliteten på Norges helsevesen hadde vært i nærheten av det de har i USA, skulle jeg ikke sagt ett eneste ord om for mye byråkrati og dårlig styring. Da kunne man forsvart byråkratiet ved å si at vi har et av verdens beste helsetilbud. Men det har vi ikke.

Som jeg sa innledningsvis er jeg en av 250.000 i norsk helsekø. Det var delvis løgn fra min side. Hvorfor det? Jo, fordi jeg er så heldig å ha en far som jobber i StatoilHydro i USA, hvor han og resten av familien vår nyter av en god helseforsikring (betalt av StatoilHydro). Når jeg i mai ble diagnosert med alvorlig hypertensjon (høyt blodtrykk), og satt på venteliste helt frem til slutten av august for å få en enkel ultralyd av hjertet mitt, valgte jeg å reise til USA for å få behandling. I USA fikk jeg utført flere ultralyder og diverse andre undersøkelser på under to uker. Med andre ord, kjempeeffektivt og bra.

Jeg skal ikke si at USAs helsevesen ikke har sine feil, jeg er helt prinsipielt opptatt av at det offentlige skal tilby og betale for helsetilbudet og jeg ønsker ikke en helseforsikringsordning i Norge. Men ikke å evne å ta innover seg at USA gjør noe riktig, at de er flinkere til å administrere og satse innenfor helse enn vi er, blir for dumt. I USA fikk jeg toppbehandling, og alt av ny og spennende teknologi ble tatt i bruk for å komme til bunns i problemene mine med blodtrykket.

Høyt blodtrykk i unge mennesker kan være et tegn på en alvorlig hjerte- eller nyrefeil. Jeg var ikke beredt til å gå en hel sommer og lure på om jeg gikk rundt med en aneurisme eller noe annet skummelt. Heldigvis hadde jeg muligheten til å reise til USA, men for hundretusener av andre nordmenn finnes ikke den sjansen. De er nødt til å vente, og i mellomtiden må de kanskje gå rundt og bekymre seg for helsen sin, være sykemeldte fra jobb og leve med alle de konsekvenser som følger av det. Det kan være en kjempebelastning, både økonomisk, fysisk og psykisk.

Jeg skjems over norsk helsepolitikk. Jeg skjems over at vi har en regjering som velger ideologi og dårlige politiske løsninger over mennesker og liv. Hvor mange skal dø i helsekø, eller bli enda sykere enn nødvendig fordi de står for lenge i kø, før vi våkner opp og innser at ordningen vår er totalt utilstrekkelig og uakseptabel? Leger skal ikke skrive rapporter, de skal gjøre folk friske. Det er ikke rart mange utenlandske leger som kommer til Norge, gir opp og reiser vekk igjen etter noen år i det norske helsevesenet. Systemet gjør dem slappe, og de kjeder seg på jobb. De vil jo drive medisin, ikke byråkratarbeid!

Vi har en kjempeutfordring foran oss dersom vi skal forsøke å gjøre noe med helsesystemet i Norge. Men jeg er ikke tvil om at vi kan klare det! Den politiske viljen er der, de gode løsningene finnes, og vi vet hva som skal til. Kommer Høyre i regjering til høsten kommer dette til å bli en av de store prioriteringene. Først og fremst skal vi senke helsekøene ved å igjen gi folk muligheten til å velge private løsninger, på statens regning. Vi lar ikke en gammel og ulogisk tanke om at det offentlige er det eneste som er i stand til å tilby helsehjelp stoppe oss fra å hjelpe mennesker tilbake til livet! Poenget med sykehusene og helsetilbudet er at det skal hjelpe deg å leve, ikke bare såvidt overleve.

Kommunenes frekkhet

NRK melder i dag at det er stor frustrasjon over hvordan kommunene legger beslag på grøntområder for å bygge barnehager.

"Når man bygger ned et grøntområde, så ødelegger man verdi for for all fremtid. Det er verdi for mange mennesker og verdi for fellesskapet"
sier leder i nettverk for grønne lunger, Margrethe Geelmuyden.

Så det som egentlig er problemet her, er at en verdi for fellesskapet (grøntområder) må vike til fordel for en annen verdi for fellesskapet (barnehager). Spørsmålet som melder seg for meg blir da: har vi i det hele tatt grep om verdidebatten rundt dette såkalte "fellesskapet"? Jeg mener denne saken er et eksempel på at vi er på ville veier, ute på tur, uten kart.

Jeg mener det åpenbare problemet her er hele tankesettet rundt barnehagenes funksjon og rolle i samfunnet og hvor kostbar utbyggingen og selve driften er - ikke i hvilken grad grøntområder går tapt for barnehagene. Det er jo kanskje det minste problemet med barnehagene slik jeg ser det.

Ønsker vi oss et samfunn hvor staten stadig i større grad tar over ansvaret for familien og barna våre? Et samfunn hvor det til slutt blir tabu å være hjemmeværende med barna sine mens de fortsatt er små? Hvor barn som ikke har vært i barnehage fra de er 3 år sliter når de begynner på skolen fordi de har gått glipp av viktig "undervisning"? For meg er det et enkelt svar: NEI.

Jeg setter pris på familiene og det private fellesskapet. For meg handler ikke fellesskap om staten og mitt forhold til den, det handler om forholdet jeg har med menneskene i livet mitt. Jeg ønsker meg ikke et fellesskap med staten, jeg ønsker meg gode venner og en familie jeg kan dele livet mitt med.

Er det riktig å bruke så mye penger på barnehagene, gradvis la staten overta det ansvaret som bør ligge hos foreldrene og sosialisere barn inn i kollektive rammer allerede fra 2-3års alderen? Det er flott at staten kan gi et tilbud til de som ønsker å være i arbeid og trenger noen som kan sørge for barna sine mens de er på jobb. Men betyr det at målet er at ALLE barn skal i barnehage? Og derfor må vi pøse ut med penger, legge beslag på grøntområdene våre og rydde unna alt som står i veien for større og flere barnehager? Det er synd når foreldre til slutt føler at de ikke har noe annet valg enn å sende barna sine i barnehage, fordi de er redde for hva barna vil gå glipp av dersom de ikke er der. Det er ikke et samfunn jeg ønsker meg.

Jeg bryr meg lite om at grønne lunger lider døden under fremveksten av barnehagemonsteret. Jeg bryr meg mer om debatten rundt barnehagen som institusjon i samfunnet vårt. Det skulle jeg ønske vi kunne snakke mer om. Det skulle jeg ønske NRK hadde en debatt om. Her er noen tanker:

• Hvorfor er det så viktig å få alle barn i barnehage? Jeg gikk nesten ingenting i barnehage, og jeg har klart meg fint. Jeg er lei jaget etter å kollektivisere alt i samfunnet vårt, alt skal bli likt, alle skal gjøre det samme. Ja til det private fellesskapet, ja til grenser for politikk, ja til å gå sine egne veier og ta sine egne valg.

• De som har råd til det, bør kunne betale for sin egen barnehageplass. Det er feil at folk med stor enebolig, hytte på fjellet, cabincruiser i havna og Audi i garasjen skal få barnehageplass finansiert av mine skattepenger.

• Det bør bli mindre fokus på faglig utvikling i barnehagene. Fint at barn får utvikle seg sosialt, lære og vokse mens de er i barnehagen, men faglig undervisning bør ikke være hovedmålet.
• Innen finansieringen av barnehagene og barnehageplassene er endret (maksprisen fjernet og innføring av gradert foreldrebetaling f.eks.) bør kontantstøtten til de som ikke ønsker å ha barnet i barnehage ØKES. Samtidig bør den behovprøves slik at den går til de som virkelig trenger den, ikke alle og enhver.

• Barnehagene er først og fremst en oppbevaringsplass for barn mens foreldre er på jobb. Den har mange positive funksjoner, men hovedfunksjon er å tilby pass av barn for foreldre i arbeid.

• At foreldre velger å være hjemme med barna i årene før barneskolen er en POSITIV ting. At foreldre har mulighet til å velge en løsning hvor en av partene er hjemmeværende er jo virkelig et tegn på at vi lever i et velferdssamfunn.

• At barn sosialiseres fra ung alder er bra. Hva med å legge til rette for at barnehager, hjemmeværende foreldre og dagmamma/pappa'er i større grad kan knyttes nærmere?