Først og fremst, gratulerer med kvinnedagen til alle hunnkjønn der ute. Gratulerer samtidig til alle venstrevridde feminister som i dag virkelig kan benytte anledningen til å la solen skinne på sine kjære "kvinnesaker".
Er det sånn at man må være radikal sosialist for å kunne kalle seg selv feminist? Man kan fort få det inntrykket om man åpner en riksavis på kvinnedagen den 8.mars hvert år. Selv har jeg lest både Stavanger Aftenblad, Rogalands Avis, Dagbladet og VG i dag, og de renner over alle sammen med "feministinnlegg" om ikke-eksisterende likestilling i arbeidslivet, undertrykkelse av kvinner, tvungen pappapermisjon og andre uhyggelige tema skrevet av kvinnelige sosialistpolitikere. Hvorfor har venstresiden monopol på kvinnekampen?
Mange vil påstå at politikere på høyresiden sjeldent har feministutspill i media. Jeg mener dette er feil. Jeg tror det som ligger bak denne antagelsen er nettopp det at feminisme ikke kan være feminisme med mindre det følger med en god dose sosialisme. Ta for eksempel spørsmålet rundt kjønnskvotering av kvinner: Mange feminister mener dette er et godt tiltak og at det fremmer likestilling i arbeidslivet mellom menn og kvinner. Det er er viktig og nødvendig tiltak for å kunne dytte kvinnene opp og frem. Høyresidens "nei til kvotering"-standpunkt oppfattes dermed som ufeministisk, beskyttende overfor gamle gubber i bedriftsstyrer som ikke ønsker flinke jenter velkomne. Men det er akkurat her misforståelsen ligger. Jeg mener det nettop er i god feministisk ånd å være imot kjønnskvotering av kvinner, og dermed kan også folk på høyresiden opptre som feminister.
Å være for kvotering er å stemple kvinner som en svak gruppe i samfunnet med behov for hjelp fra det offentlige. I en arbeidssituasjon er kvotering å redusere en kvinne fra å være et kompetent eller ikke-kompetent individ til å bli et kjønn, en statistikk. Det spiller ingen rolle om kvinnen er kvalifisert og skikket til stillingen eller ikke, eller om en annen mann er bedre kvalifisert. Først og fremst er hennes beste egenskap og kvalifikasjon at hun er medlem av det kvinnelige kjønn, og derfor bør hun få den eventuelle stillingen eller plassen i styret. Kvotering sier at kvinner ikke er gode nok til å kjempe seg til toppen selv, de er avhengig av hjelp fra den mannsdominerte staten for å kunne hevde seg.
Når ble det feministisk å være for en anerkjennelse av kvinner som det svakere kjønn? Personlig føler jeg det er akkurat det kvotering gjør.
Jeg vil heller få avslag på en jobbsøknad fordi en sur, gammeldags gubbe foretrakk en mann til stillingen, enn å få en jobb på en plass hvor jeg ikke er ønsket i utgangspunktet, bare fordi staten har bestemt at kvinneandelen må opp. Jeg er bedre enn det, og jeg nekter å la meg selv undertrykke på en så ydmykende måte. Konkurranse og kvalifikasjoner må avgjøre arbeidsavtaler, ikke offentlige regelverk. I mellomtiden får vi kvinner heller bite i det sure eple og bruke tiden på å utdanne oss til vårt fulle potensiale, sånn at vi kan knuse det mannsdominerte arbeidsmarkedet om noen få år.
Det er bare et spørsmål om tid før arbeidslivet innser at de ikke kan klare seg uten vår kompetanse, og da kommer ikke lenger kvotering av kvinner til å være en sak. Tvert imot, med den utviklingen vi i dag ser i norsk skole og høyere utdanning vil det være mangel på kompetent mannlig arbeidskraft i fremtiden. Så hvem vet? Om 20 år har vi kanskje en egen "mannedag" hvor kvotering av menn kommer til å være et hett tema i avisene. Jeg gleder meg.
Feminist og kapitalist?? Javisst!
